Fra app til Dovre

Frisk fjelluft, beitende sauer og bratte, kronglete skogsveier. Seaten på Skøyen skal få oppleve mye denne helgen når vi tar den med til Dovrefjell.

Gradestokken kryper oppover mot 30 varme. Ute er det blå himmel så langt øyet kan se. Sola skinner gjennom vinduene i leiligheten på Briskeby og avslører at det er på tide med en ny vinduspuss. De siste månedene har vært uutholdelig hete og vi begynner å bli desperate på å komme oss vekk fra bygryta.

– Vi skal ikke stikke på fjelltur a’ gutta?

Sander, en av gutta i kollektivet, kommer med den enkle, men geniale løsningen på bysyken: Vi drar til fjells. Men Simon er skeptisk.

– Hvordan skal vi komme oss dit da?

– Enkelt! Vi bruker Hyre, svarer Sander kontant.

Dovregubbens hall

Vi hiver oss rundt, pakker sekken, hopper i fjellstøvlene og legger tannbørsten i topplokket på sekken.

Sander tar opp telefonen og åpner Hyre-appen. Hundrevis av tilgjengelige biler popper opp over hele byen: El-biler, bybiler, stasjonsvogner og firehjulstrekkere. Vi bestemmer oss for en helfrekk oransje Seat Ateca med adaptiv cruise-control og trekk på alle hjul.

Vi skal jo på fjelltur må vite.

En liten halvtime senere er vi ute av leiligheten og på vei ned mot bilen på Skøyen. Svetten renner idet den oransje SUV-en lyser imot oss. Sander fisker opp telefonen fra lomma og låser opp bilen med den digitale nøkkelen i Hyre-appen.

Vi legger sekkene i bagasjerommet, setter oss godt til rette i bilen og er på vei mot helgens eventyr: Nordover mot Dovregubbens sagnomsuste hall.

Frisk fjelluft og krystallklart vann

Bilturen er som hentet ut av et eventyr, noe som passer fint idet vi kjører inn i områdene fra fortellingene om Askeladden vi hørte da vi var små. Atecaen er så godt som selvgående, holder trygg avstand til bilen foran av seg selv og sier til og med ifra når det er på tide å ta seg en pause. Hun tar godt vare på oss, Atecaen.

Fjellområdene vi skal gå i de neste fire dagene åpenbarer seg og vi måper over hvor massive fjellene vi skal gå i ser ut fra bunnen av dalen. Etter et par kilometer innover en kronglete skogsvei kommer vi til en bro som leder inn til en seter i bunnen av Dindalen.

Vi stopper i et par minutter og lar Atecaen trekke inn den friske fjellufta. Se sauene som beiter fritt. Høre fossene som bruser noen kilometer lengre inn i dalen. Kjenne gresset kile mot understellet.

Dette er noe annet enn asfaltjungelen i Tigerstaden.

Vi kjører videre mot parkeringa, setter fra oss bilen og begynner på ferden gjennom dype daler og over høye fjell. Atecaen blir mindre og mindre bak oss. Det oransje lysglimtet blir borte idet vi runder første sving. Nedtellingen til vi møtes igjen er i gang.

Lengter etter selskap

Dagene går sakte forbi – én etter én. Hun står der alene. Trofast. Venter på at vi skal komme tilbake. Hun er glad for at hun får stått parkert her i fjellheimen istedenfor hjemme i Oslo. Men hun lengter etter selskap.

Endelig kommer siste dag med ensomhet. Den siste, harde etappen går over et fjellpass før vi stuper tusen høydemeter ned kronglete og nesten usynlige stier i dalen på andre siden. Lår og knær skriker idet vi endelig får øye på hovedveien og bussen som skal ta oss tilbake til parkeringa der Atecaen trofast venter på oss.

– Jeg trodde aldri vi skulle komme fram, sier Simon og setter seg ned i grøfta, utmattet etter å ha kjempet i time etter time ned stupbratte stier.

Vi kommer fram til parkeringa, låser opp bilen, setter oss inn og sveiver i gang motoren. Air-conditionen blåser oss lindrende i ansiktet. Motoren maler lavt.

Hun er glad nå. Har opplevd mye. Trukket inn liter på liter med frisk fjelluft og sett en liten del av det norsk natur har å by på.

Hun er bitt av basillen og venter tålmodig på neste turfølge som skal ta henne med på nye eventyr i Norges vidstrakte land.

Er du nestemann?